Jeg, Vilgaile Kira Purlyte, syklet Norge på langs fra Nordkapp til Oslo i tidsrommet 28. august til 23. september. Jeg syklet 2303 kilometer i løpet av 26 dager. Jeg dedikerte denne sykkelturen i Norge til Litauiske barn med onkologiske sykdommer og til det litauiske Childhood Cancer Fund Rugute.
Jeg reiser mye og i løpet av reisene mine treffer jeg mange mennesker. Noen er på reise som meg, noen er stillesittende. Mennesker forflytter seg med biler, med sykler, til fots og med en kombinasjon av flere. Jeg kommer stadig på forskjellige tanker og ideer. Noen av de ideene ble til Biking Norway for Rugute.
Jeg kjøpte sykkelen min, den første på over ti år, i fjor. Når jeg skulle velge ut en sykkel og ble tilbudt å prøvesykle den fortalte jeg selgeren at jeg hadde glemt mine sykkelferdigheter. Han forsikret meg og insisterte: du trenger ingen ferdigheter, bare sett deg på og begynn å sykle! Jeg gjorde akkurat det: jeg satt meg på og syklet 2303 kilometer fra Nordkapp til Oslo.
Denne reisen var forskjellig fra mine tidligere reiser. Det var ikke bare min reise. Det var en reise gjennomført av oss alle, forent av et mål: å støtte Rugute. Jeg håper virkelig at denne turen vil oppmuntre mine støttespillere til å hente frem sine rustne sykler fra kjelleren og se seg om. Rett ved siden av oss er det mennesker som står overfor brattere bakker en de makter å komme opp, mennesker som rammes av stormer i livet sitt mye tidligere en forventet. Det er godt å vite at Rugute alltid er i nærheten av disse menneskene og holder opp en paraply for dem og flytter noen steiner fra deres gruslagte veier.
Norge er et fjelland. Fjellene jeg syklet over var ikke veldig høye (det høyeste punktet jeg nådde var 1060 meter over havet), men de var mange og bratte. Ironisk nok var de høyeste og bratteste toppene lettest å nå. Når det er sagt så må det sies at det var noen små fjell jeg gladelig ville ha jevnet ut...
Tunneler kommer alltid med fjellene. Jeg blir ofte spurt “Hvordan sykler du i tunneler...?” Tunnelene var favorittdelen min av turen. Den lengste tunnelen jeg syklet var 8350 meter lang mens den jeg hatet mest bare var 800 meter. Jeg suste gjennom den på et minutt i 50 km/t, fordi den gikk rett ned og rett opp igjen. Biler og lastebiler suste forbi meg og jeg råkjørte i mørket. Det var som en berg- og dalbane, men jeg hadde ikke setebelte og jeg skjønte raskt at jeg holdt styringen for livet mitt i mine egne hender.
Jeg vet ikke hvorfor folk antar at jeg må ha blitt sliten og kald, og at jeg har opplevd mange eventyr i løpet av sykkelturen min. Reisen var veldig enkel: jeg stod opp, syklet, spiste, syklet, spiste, syklet, sov og neste dag gjorde jeg akkurat det samme om igjen. Det enste som forandret seg var omgivelsene mine: et fjell like rundt hjørnet, tundra eller skog ved neste sving, noen ganger en fjord, en innsjø eller en elv. Noen dager regnet det, andre dager skinte solen og andre dager igjen truet himmelen med regn...
Å reise nordpå er enkelt: jeg fulgte en og samme vei 1700km. Når veien steg oppover syklet jeg oppover, og når veien gikk nedover syklet jeg nedover. Jeg fulgte veien langs rette strekker og slangete svingninger, hele tiden undrende på hva som kom rundt neste sving. Jeg lærte to ting: alle fjel kan fortsatt bli høyere rundt neste sving, og hver eneste bratte bakke vil, før eller siden, gi deg en morsom tur ned igjen. Da jeg nådde Trondheim var det flere veier å velge mellom. Noen ganger var det så mange veier at jeg fikk problemer med å finne riktig vei, men isteden fant den riktige veien alltid meg.
Jeg tror at hver og en av oss klarer å sykle fra Nordkapp til Oslo. Uansett, vi reiser alle på våre egne livs vei allerede. Noen ganger flyr vi langs den som om den var en motorvei, og noen ganger klatrer vi opp en bratt, gruslagt bakke med tung bagasje. Jeg hadde begge disse opplevelsene på min tur, akkurat som i hverdagen. Så hvis du er på motorveien i ditt liv i dag, husk at det mennesker nær deg som er på vei opp bratte fjell. Hvis vi tar de tunge sekkene av skuldrene deres kan vi gjøre det lettere for dem å bestige fjellene.
Steg for steg kan hver og en av oss reise jorda rundt. Denne tanken surret ofte rundt i hodet mitt, særlig når jeg sakte men sikkert klatret mot toppen av et bratt fjell. Det er morsomt å vite at noen støtter deg. En natt måtte jeg overnatte midt utpå tundraen. Stormskyer bygget seg opp på himmelen og det var ingen hus i en radius av 30 kilometer. Så fikk jeg en tekstmelding på mobilen min hvor det stod “Mange av dine støttespillere hilser til deg!” og da virket himmelen og skyene roligere med en gang. Jeg vil takke alle menneskene som har lest oppdateringene mine, alle som har støttet meg og alle som har donert penger til denne saken. Jeg tror på at vi vil møtes igjen på mine fremtidige reiser.
I løpet av innsamlingen Biking Norway for Rugute 2012, donerte sjenerøse mennesker 4716,29 Lt (~1365.93 EUR).
During the campain Biking Norway for Rugute 2012, the kind people donated 6728,03 Lt (~1948.57 EUR) (updated on Nov. 8, 2012).
Du kan se bilder fra turen i bildegalleriet
Selv om turen er ferdig, kan du fortsatt gi ditt bidrag til aksjonen på følgende måter:
Mer informasjon om fondet: www.rugute.lt/en/
Mer informasjon om reisen: 
www.facebook.com/bikingnorway and 
www.twitter.com/bikingnorway
Jeg vil be deg om å dele denne informasjonen med dine venner. Jeg takker deg oppriktig for din støtte og oppmuntring, og ønsker deg en fin dag.
Hilsen,
Vilgaile Kira Purlyte
kira@bikingnorway.eu